– Grøntprodusenter er mer risikoeksponert enn bønder i det norske jordbruket for øvrig. Uten tiltak for å redusere risiko og styrke økonomien vil flere produsenter slite med å opprettholde driften, sier styreleder i Gartnerhallen, Nils Olve Gillund.
Den norske grøntnæringa har store vekstmuligheter og kan bidra til økt produksjon, styrket selvforsyning og verdiskaping, i tråd med regjeringens og Stortingets mål for landbrukspolitikken.
Gartnerhallen, Nordgrønt, Produsentforeningen 1909 og Kontraktdyrkernes Landslag har sammen utarbeidet sitt felles innspill til avtalepartene før årets jordbruksforhandlinger.
– Innspillet peker på tre viktige områder som må prioriteres for å realisere vekstpotensialet i norsk grøntnæring. Områdene handler om risiko og økonomi, bærekraft og kvalitet, og tiltakspakke på potet, sier Gillund.
Norske produsenter av frukt, bær, grønnsaker og poteter henter over 90 prosent av inntektene fra markedet.
Grøntnæringa har behov for nye risikoavlastningsordninger som gir bedre økonomisk sikkerhet.
– I innspillet foreslår vi at det bør gjøres en helhetlig vurdering av risikonivået for næringen, og utrede nye tiltak for risikoavlastning i grøntsektoren. Et styrket sikkerhetsnett for norske grøntprodusenter er helt nødvendig for å opprettholde og utvikle norsk produksjon, og for å sikre rekruttering til næringa framover, forklarer Gillund.
Det forslås at målprisen må økes med minst 6–8 prosent, og med 70 øre/kilo for potet.
Siden prisene på innsatsfaktorer har steget mer enn konsumprisindeksen, er en økning nødvendig for å sikre at produsentene oppnår en reell inntektsvekst uten å svekke etterspørselen.
– Prissvingninger ser ut til å bli mer og mer fremtredende med et ustabilt verdensmarked, Derfor vil det være avgjørende å kunne ta ut en høyest mulig pris, når markedet tillater det, sier Gillund.
Den øvre prisgrensen på 20 prosent videreføres.
– Dette gir produsentene mulighet til å ta ut høyere priser i perioder med svingende varetilgang, både nasjonalt og internasjonalt. Med økende prisvariasjoner i verdensmarkedet og høyere produksjonskostnader er det avgjørende å opprettholde dette handlingsrommet. En lavere prisgrense vil gjøre produsentene mer avhengige av en høy målpris, noe som kan begrense fleksibiliteten i markedet, sier han.
Distriktstilskuddet for frukt, bær og veksthusgrønnsaker er et viktig virkemiddel for å sikre en geografisk spredt produksjon og redusere sårbarheten i norsk grøntnæring. Regional differensiering av satsene bidrar til en geografisk spredt produksjon.
– For å styrke lønnsomheten foreslås en økning i tilskuddet med minst 10 prosent i alle soner, med et fast kronebeløp per produktgruppe. Satsene ivaretar spredt produksjon, som har stor betydning for redusert sårbarhet og økt norskandel. I tillegg bør kvantumsgrensene for veksthusproduksjon oppjusteres i tråd med dagens produksjonsnivå, slik at produsentene får bedre mulighet til å svare på økt etterspørsel, spesielt i vintersesongen, forteller Gillund.
Plommer og kirsebær bør flyttes til samme satsgruppe som moreller for å sikre likebehandling av fruktproduksjoner med lignende utfordringer.
Tidligere utvidelser av distriktstilskuddet, blant annet for grøntproduksjon i Nord-Norge, har bidratt positivt til produksjonsvekst. En ytterligere økning av satsene for 2026 bør være minst på nivå med øvrige prispåslag, slik at norske produsenter kan opprettholde konkurransekraften og bidra til økt selvforsyning.
Over halvparten av alle omsatte norske poteter går til industriell bearbeiding. Økonomien i denne produksjonen er svært svak. Det samme gjelder produksjon av grønnsaker til industri. Prispresset på poteter og grønnsaker til industri er kraftig.
– Overgangen til prosenttoll i 2024 har ikke gitt tilstrekkelig mulighet for prisøkning, og det er fortsatt risiko for at importerte ferdigvarer fortrenger norskproduserte råvarer. For å sikre økonomisk bærekraft i industripotetproduksjonen foreslås det et pristilskudd på 50 øre per kilo. Samtidig bør det utredes en lignende støtteordning for grønnsaker til industri, da også disse produktene møter sterk konkurranse fra importerte varer. Et slikt tilskudd vil ikke bare styrke selvforsyningen, men også bidra til økt kunnskap og utvikling av dette markedet, er Gillund.
Økologisk grøntproduksjon spiller en viktig rolle i utviklingen av bærekraftige dyrkingsmetoder, men markedet for økologiske produkter er lite og uforutsigbart.
Prisene har ikke økt i takt med kostnadene, og etterspørselen har gått ned, noe som gjør det vanskelig for produsentene å opprettholde lønnsom drift.
For å sikre fremtidig økologisk produksjon foreslås et pristilskudd på 3 kroner per kilo, likt for alle produkter i alle soner og uten kvantumsgrense.
Tilskuddet skal omfatte alle fruktslag, bær, grønnsaker og poteter, og vil bidra til å stabilisere økonomien for økologiske produsenter, samtidig som det styrker satsingen på bærekraft i hele grøntnæringen.
– Areatilskuddet er en viktig støtteordning for grøntprodusenter, særlig for de som ikke er omfattet av distriktstilskuddet, slik som poteter og grønnsaker på friland, forklarer Gillund.
For å kompensere for økte produksjonskostnader og sikre fortsatt lønnsomhet foreslår Gartnerhallen, Produsentforeningen 1909 og KDL at arealtilskuddet til potet, grønnsaker, frukt og bær økes med minimum 9 prosent i alle soner og alle intervaller.
Nordgrønt foreslår at arealtilskuddet til potet, grønnsaker, frukt og bær økes med 9 prosent i alle soner i laveste arealintervall. Tilskuddet holdes uendret i høyeste arealintervall, og det innføres et tak på tilskudd på 2 mill. kroner per organisasjonsnummer (per driftsenhet).
Arealtilskudd for arealer med økologisk produksjon økes med kr 1083 per daa for grønnsaker på friland. Satser for frukt, bær og poteter justeres tilsvarende.
Anlegg for lagring og pakking av grøntprodukter er viktig for å sikre produsentenes eierskap og innflytelse i verdikjeden.
Anleggene har i tillegg en særlig viktig funksjon i å opprettholde en spredt og variert produksjon over hele landet.
Et fellespakkeri har tilgang på moderne lagringsteknologi. Det har stor betydning for å kunne tilby frukt av høy kvalitet i en lengre periode, som er en forutsetning for å øke norskandelen på frukt og grønt.
Tilskudd til fellesanlegg for frukt økes med 10 prosent og beregningsmodellen endres til å omfatte mengden av pressfrukt som har oppstått som følge av markedsregulering.
Investeringsvirkemidler reduserer risiko og styrker produsentøkonomien, noe som er avgjørende for å rekruttere ungdom til grøntnæringa.
Samtidig bidrar slik støtte til å nå andre viktige mål, som økt matproduksjon, leveringsdyktighet og matberedskap, bærekraft, bedre klimatilpasning, økt utslippskutt og redusert arbeidskraftbehov.
– Organisasjonene foreslår at det øremerkes 300 mill. kroner til grøntnæringen over IBU-ordningen. Taket for tilskudd heves fra 40 til 60 prosent over IBU-ordningen og at maks kronebeløp heves tilsvarende. Det er nødvendig at det etableres et tilskudd til ny teknologi utover introduksjonsfasen i Bionova eller andre relevante ordninger, og som understøtter omlegging til mer klima- og miljøvennlig produksjon og inkluderer mobile enheter, sier Gillund.
Norsk landbrukspolitikk har som mål å øke selvforsyningen til 50 %, og grøntproduksjonen spiller en avgjørende rolle i denne strategien.
En mer stabil og lønnsom grøntnæring vil også styrke norsk matsikkerhet.
Økt produksjon av frukt og grønt vil redusere avhengigheten av importerte varer og sikre at forbrukerne har tilgang på norske produkter gjennom hele året.
Norsk grøntproduksjon har et stort vekstpotensial, men uten riktige tiltak risikerer vi å miste både produsenter og produksjonskapasitet.
Derfor er det viktig at årets jordbruksoppgjør sikrer bedre økonomiske vilkår for grøntnæringen.
