Kronikk signert Nils Olve Gillund, styreleder i Gartnerhallen, Eilif Due, styreleder i Nordgrønt, Hans-Albert Huseby, leder i Produsentforeningen 1909 og Ole Andreas Ringdal Brekke, leder i Kontraktdyrkernes Landslag.

Vi nærmer oss den tiden på året hvor norske grøntprodusenter skal sette frø, småplanter eller settepoteter til store verdier i jorda. Foran oss ligger en ny vekstsesong med lange og intense arbeidsdager, og et håp om at både vær og marked spiller på lag. Hvis alt slår til gir den store innsatsen vår forhåpentligvis gevinst i form av gode avlinger av høy kvalitet ved sesongslutt.

De siste årene har allikevel vist at risikoen blir stadig høyere. Store nedbørsmengder, flom, jordras og kraftig snøfall i inneværende sesong har resultert i vesentlige avlingstap, redusert kvalitet på store potet- og grøntvolumer, og ødelagte veksthus og bærtunneler. Dessverre føyer disse hendelsene seg inn i en lengre rekke, med tørkesommeren 2018, frostskader i 2021, mangel på arbeidskraft under pandemien og store skadedyrangrep på frukttrær i 2022 som andre eksempler.

Norske produsenter av frukt, bær, grønnsaker og poteter henter over 90 prosent av inntektene fra markedet. Kun 2,6 prosent av budsjettmidlene over jordbruksavtalene går til grøntnæringa, som til gjengjeld står for over 18 prosent av verdiskapingen i primærjordbruket.

Den enkelte grøntprodusent er derfor svært risikoeksponert. Klimabetingede avlingsvariasjoner, manglende tilgang på egnede arealer, skadedyrangrep eller plantesykdommer kan i enkeltår gi utslag i vesentlige økonomiske tap for den enkelte bonde. De nye og unge bøndene, som ikke har rukket å bygge seg opp en buffer for dårlige år, eller som kan ha gjort nylige investeringer i driftsapparatet, er spesielt utsatt.

Et styrket sikkerhetsnett og akseptabelt risikonivå for norske grøntprodusenter er derfor helt nødvendig for å opprettholde og utvikle norsk produksjon, og sikre rekruttering til næringa framover.

I dag gir verken ordningen med tilskudd ved produksjonssvikt eller private forsikringer tilstrekkelig risikoavlastning. Produksjonssviktordningen må gjennomgås i lys av grøntnæringas særpreg og erfaringene fra siste års sesonger. En mer finmasket vekstgruppeinndeling vil ha stor betydning for at ordningen skal fungere også for vår del av jordbruket, i tråd med hensikten; å redusere økonomiske tap ved klimabetinget produksjonssvikt.

Vi må også forvente at ekstremårene kommer tettere framover. I klimatilpasningsmeldingen som ble behandlet på Stortinget i fjor, slås det fast at vi må vente en økning i ekstremvær og tørke, samt økt forekomst av plante- og dyresykdommer, som kan redusere produktiviteten. Meldingen sier videre at økt nedbør vil gi vanskeligere dyrkning- og innhøstingsforhold, mens intense nedbørsperioder kan skade avlinger.

Det er følgelig på høy tid å satse på klimatilpasning og tiltak som både kan gjøre oss mer robuste, og redusere klima- og miljøavtrykket fra produksjonen:

• Tilgang på ny teknologi vil bli essensielt. Robotikk og automasjonsløsninger kan gjøre det mulig å komme ut på åkeren under mer krevende forhold, vil gjøre oss mindre avhengige av innleid arbeidskraft og bidra til reduserte utslipp, mindre jordpakking og kjøreskader.
• Investeringer i lagerbygg og ny lagringsteknologi vil gjøre det mulig å tilby norske grøntprodukter av høy kvalitet i en lengre periode, som igjen vil ha positiv betydning for norskandelen på frukt og grønt.
• Etablering og utbedring av vanningsanlegg vil gjøre det mulig å sikre en større del av avlingen ved lengre tørkeperioder. Tiltak for styrket jordhelse, herunder drenering og økt samarbeid om vekstskifte, vil ha positiv betydning for arealeffektivitet, karbonopptak, og for å redusere avlingstap, erosjon og forringelse av jordsmonn.

Som grøntprodusenter er risiko noe vi kjenner på hver eneste dag. Derfor ligger det kanskje i vår natur å børste av oss skuffelsen etter et krevende år, og møte en ny sesong med friskt mot. Vi er stolte over å hente over 90 prosent av inntektene våre i markedet, men ønsker en risikoavlastning ved ekstreme og uforutsigbare klimautfordringer. Det er på tide å sette en grense for hvor mye risiko vi kan forvente at framtidas grøntprodusenter skal bære.

Ifølge Opplysningskontoret for frukt og grønt var norskandelen på frukt, bær, grønnsaker og poteter i 2022 på 32,5 %. Denne andelen kan økes betraktelig, til fordel for både norsk selvforsyning og norsk verdiskaping, i tråd med landbrukspolitiske mål.

Vi ser fram mot å bidra til den veksten vi vet at den norske grøntnæringa har potensial til. Derfor forventer vi også at avtalepartene i årens jordbruksoppgjør vil bidra til å styrke sikkerhetsnettet rundt den norske grøntprodusenten, slik at vi kan satse videre for økt norsk grøntproduksjon.